Siste bok i serien: Gunnhild strakte armene frem mot Syver og møtte de blå øynene hans. – Syver … jeg er så glad på dine vegne. Jeg er så glad i deg. Det har jeg alltid vært, selv om omstendighetene … – Ja, mamma. Syver trakk henne inntil seg, han var et hode høyere enn moren nå, hun forsvant nesten i favnen hans. – Mamma, du trenger ikke å si noe, jeg vet alt det. Vi har jo snakket om det før. Vi er familie. Nærmeste familie. – Ja … Gunnhild kom plutselig på at hun ikke var alene denne gangen. Det sto flere familiemedlemmer og ventet på å få hilse på vertskapet og på hverandre. Syver så over morens hode bort på de andre menneskene som fylte tunet. Så slapp han taket i henne. Han følte seg brydd over det følelsesladde utbruddet hennes. Brydd, men samtidig glad.]]>