– Jonas … Gunnhild så forvirret fra den ene gutten til den andre. En forsterket hjertebank, som om det plutselig meldte seg en brå redsel for noe uforståelig, fikk det til å suse svakt for ørene. – Jeg fant denne lille tassen … Jeg trodde han var min, mumlet den fremmede kvinnen og smilte nesten unnskyldende da hun satte Jonas ned på bakken. De var som tvillinger, de to guttebarna. Så like at det nesten var uhyggelig. Gunnhild stirret på gutten som nå gikk bort og prøvde å gjemme seg i skjørtene på moren, som hun hadde trodd var hennes Jonas, og så et speilbilde av sin egen sønn. Et speilbilde av Hallgrim som liten gutt …]]>