Det er en utbredt oppfatning at bøndene på Agder var spesielt stridbare i eldre tid. Agders historie i overgangen mellom middelalder og tidlig nytid er et slags terra incognita i norsk historieforskning, og disse oppfatningene har lenge stått uimotsagt. I denne boken tegnes det opp et helt annet bilde av egden som pragmatisk og fleksibel i møte med øvrigheten, der de sporadiske konfliktene best forstås ut fra bondesamfunnets gamle selvstyreformer og bøndenes evne til å opptre samlet mot press utenfra. Etter hvert som Agder ble stadig sterkere innvevd i europeisk økonomi, ble også trykket fra øvrigheten mer merkbart. I denne sammenheng grep bøndene til en lang rekke motstandsformer, der direkte vold og opptøyer hører til unntakene.