En uredd ung kvinne med usedvanlige evner ... Mørekysten, 1885. Eir og bestefaren bor i en enkel stue i fiskeværet Holmsund. Hun arbeider hardt for å holde liv i dem begge. Men de fleste unngår Eir. Hun er annerledes. Folk frykter de varme hendene hennes, som de likevel bønnfaller henne om å bruke når de er i nød. Men det er ikke alle Eir hverken kan eller vil hjelpe ... «Så der er du endelig, Eir Barfot.» Stemmen fikk en hul klang mellom de høye klippene. Eir grøsset. Hun klarte bare å nikke usikkert. «Det er deg de kaller 'Ho med henda', er det ikke?» Hun frøs til. Hva visste vel han om hendene hennes? Denne fremmede, som så tydelig ikke hørte til her. Eir kastet et blikk over skulderen hans, det var umulig å komme forbi. Skulle hun rope om hjelp? Men hvem ville høre henne?