En fremmed påstår at han er Johannes’ bror. En mor han ikke husker, venter på den andre siden av Glåma. Det er vanskelig å tro det som blir sagt, og å tilgi at han ble satt igjen på barnehjemmet. Når Johannes nevner det for Anna, foreslår hun at de skal oppsøke leiren. Da de akte utover, kilte det i magen. De fortsatte gjennom Neby og over broen. "Hvor har de lagt seg til?" spurte Anna. Johannes pekte mot skogen, og var så spent at det gjorde vondt i magen. Da de fikk øye på lysskjæret fra bålet, gikk de rett inn på bålplassen. Den ulvelignende hunden rakk nesten ikke å knurre før eieren ba den tie. Johannes holdt hardt om Annas hånd, han var engstelig og aktet ikke å slippe."]]>