I sitt pionerarbeid nøster den erfarne forfatteren Lars Frode Larsen opp Nansens engasjement for å få realisert en forskningsferd med luftskip til polarområdene – en ferd som aldri ble noe av. Det er en dramatisk historie, en historie med mange komplikasjoner og spenningsforhold både på det personlige, vitenskapelige, økonomiske og politiske plan. Allerede i startfasen oppsto det motsetninger mellom Aeroarctic og sterke krefter innen tysk luftskipsindustri, og man kom på kollisjonskurs med Hugo Eckener, en mann som var på høyde med Nansen selv når det gjaldt energi og viljestyrke, men som hadde ambisjoner i andre retninger enn de rent vitenskapelige. Luftskipene ble for Fridtjof Nansen et potensielt fredsskapende prosjekt. Samtidig representerte de en sammensmelting av de virkefelt han så langt gjennom livet hadde vært virksom på. De appellerte både til eventyreren i ham, til humanisten og til vitenskapsmannen. Kunstnerisk innsats kunne også bli påkrevet. Fascinasjonen lå ikke minst i det å kunne kombinere en grunnleggende begeistring for banebrytende teknologi med ønsket om å fremme fredsarbeidet.]]>