Amanda er overbevist om at det er et menneske som står skjult bak de store bladene og stirrer på henne. Det burde fylt henne med glede å oppdage at hun ikke var det eneste levende mennesket i den enorme ødemarken. Så hvorfor føler hun bare redsel? Det ble øyeblikkelig bevegelser i buskene foran henne. Hun hørte trampende føtter mot bakken og krøp sammen med hendene over hodet, parat til å ta imot ethvert angrep som måtte komme. Skjelvende lå hun sammenkrøpet og holdt om hodet mens hun ventet på smerten. Hvor eller hvordan den ville ramme var umulig å forutsi, men hun var ganske sikker på at nå var det ute med henne.]]>