«Gjennom ei stødig sjanglande essayform når Hjorth ein djupare grunn – ikkje slik at innsiktene er djupare enn i romanane, men slik at refleksjonen handlar om noko grunnleggjande for alle romanar – om det eksistensielle opphavet til lesing og skriving. Her kan lesaren trampe rundt på litteraturens grunn og kjenne bivringa i bakken: Kvifor les og skriv eg? Kvifor les og skriv vi?»

- Eivind Myklebust, Klassekampen

«Man lærer alltid noe av Vigdis Hjorth. En hverdagslig betraktning som treffer leseren. En skarp snerten vri som setter leseren ut. En observasjon som spidder.»

- Guri Hjeltnes, VG

«Sammen fungerer essayene godt, og det gjør meg oppstemt å lese Hjorths syn på litteratur, der så mange taler for dens innskrenkning og moralske plikter, er det ingenting å finne av det her.»

- Kathleen Rani Hagen, Fædrelandsvennen

«I fire gode essays om andre forfattere forsvarer Hjorth sin egen skrivestil. […] Den oppmerksomme leser vil oppdage at hun samtidig parerer kritikken mot Arv og miljø. Det er en vellykket og snedig strategi."

- Ingunn Økland, Aftenposten

Det er en friskhet over disse lesningene, som er gjort med et utpreget feminint blikk.

- Knut Hoem, NRK, P2

«Gjennom vare lesninger av andre, forsvarer Vigdis Hjorth sin litterære frihet. (...) Hjorth kan dessuten kunsten å mate med eleganse, slik at tørsten etter hennes tanker tiltar både under og etter lesningen.»

- Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet

«Det er noe friskt og feiende over Vigdis Hjorths lesning av norske klassikere. I flere tilfeller, som med Agnar Mykle, avslører hun et tydelig kvinneblikk. Men også i forhold til Alf og Rolf viser hun dikternes betydning for personlige opplevelser. Man blir litt klokere av å lese Vigdis Hjorth - og så er det en fornøyelse å ta del i hennes egen leseglede.»

- Inger Bentzrud, Dagbladet