– Harald, dette er Torgunn Brekke, barnepiken vi har ansatt for å ta seg av lille Jacob. Helga Havre lot seg ikke merke med at stemningen i stuen så brått ble islagt. – Og her er lille Jacob. Hun gikk forbi Benedikte, som fremdeles sto som fastnaglet til gulvet, urørlig som en saltstøtte. Så tok hun Jacob ut av armene på Tora. Gutten reagerte med å sparke og vifte med armer og ben i protest, men Helga tok ingen notis av det. Gutten sprellet i armene hennes da hun rakte ham til Harald. – Se, din far er her, Jacob. Se ... skal du ikke hilse pent på ham? Hun lo litt. – Harald, du må da ta imot ham! Han biter ikke. – Ja, senere, mor. Harald verdiget ikke gutten så mye som et blikk. Øynene hans var spikret på Toras ansikt.]]>