Å minnes de døde handler om hvordan minnet om mennesker ble ivaretatt i Norge etter reformasjonen. Den lutherske reformasjonen på 1500-tallet bidro til viktige endringer i måten å forholde seg til døden og de døde på. Forestillingen om skjærsilden ble avvist, og dermed også troen på at det var mulig å hjelpe de døde som befant seg der gjennom forbønn og sjelemesser. Desto viktigere ble det å dø med en sann tro. Det var også om å gjøre å holde minnet om de døde ved like. Blant de viktigste kildene til å belyse den lutherske minnekulturen de første generasjonene etter reformasjonen er likprekener og epitafier (minnetavler over de døde). Dette kildematerialet er tidligere lite undersøkt i norsk sammenheng, men spiller en sentral rolle i denne boken. Å minnes de døde bygger på et tverrfaglig forskningsprosjekt, og går utførlig inn på hvordan minnet om folk fra ulike grupper og stender i samfunnet ble ivaretatt. Egne kapitler er viet minnet om kongen, om adelsfolk, om prester, om bønder, om kvinner og om barn. Reformasjonens nye rituelle rammer for død og begravelse blir også undersøkt. Boken er konsentrert om norske og norsk-danske forhold. Den bygger på nyeste internasjonal forskning, er rikt illustrert og har en omfattende bibliografi.]]>