"Det handlar mykje om syskenkjærleik, men også sjalusi - dei var glade i den same guten. Eli Anne synst ho har mykje å be Amalie tilgje, og forfattaren teiknar vakre, truverdige portrett av båe to. Dei er jenter i tenåra, og forfattaren greier med enkle grep å få dei til å hange psykologisk i hop. Det er godt gjort [...] Språkleg er Walgermo som i tidlegare bøker svært stødig, spesielt vil eg trekke fram at han har ei eiga evne til å seie mykje med få, velvalde ord."

- Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen

"Walgermo dreg ikkje lesaren si merksemd mot ulukka, men heller mot sorga, og mot forholdet mellom dei to systrene, som er prega av både syskenkjærleik og sjalusi. [...] Walgermo har [...] makta å flytte Facebook ut av det trivielle og inn i det eksistensielle. Samstundes viser han det sosiale mediet både som røyndom og fantasi. [...] Dette trur eg dagens ungdom har godt av!"

- Eivind Myklebust, Barnebokkritikk.no

"Walgermo har et rent og lett språk, her er vakre bilder og sorgtunge passasjer. [...] Det er mange rørende passasjer her, når de må tømme rommet hennes, gi bort klærne, om hun fryser der på kirkegården, at Eli uforvarende dekker en tallerken for mye til middagen."

- Cathrine Krøger, Dagbladet