Hildegard forsøker å håndtere tilværelsen på Gaustad som best hun kan. Hun har fått diagnosen melankoli. De behandler henne med sjokk og varme bad og det som verre er. Hildegard svelget. Halsen var tørr. – Hvor er jeg? hvisket hun knapt hørbart. – Du er på sykestua. Dronningen så på henne med et medfølende blikk. – Du så ikke ut da du kom. Det rant blod alle veier. Du ser forresten fremdeles ille ut. Du må ha fått skikkelig juling. – Har jeg? – Ja, for det der har du ikke klart sjøl. Hildegard lukket øynene. Hun forsto ikke hvorfor noen skulle gitt henne juling. Hun forsto egentlig ikke noen ting. Det siste hun erindret var besøket hos overlegen.]]>