Cornelius «ser» de døde. En kveld Elen sier god natt til ham, forteller han at han ser Anker og en dame som er svært sint. Elen blir forferdet da hun skjønner hvem kvinnen er. – Kan du se ham? hvisket hun og så at han strevde med å få øynene opp. – Du skal ikke være redd, mumlet Cornelius søvndrukken og gjespet. – De er ikke farlige. Hun svelget. De? Et drag av kulde fikk henne til å grøsse. – Er det flere, Cornelius? – De er ikke farlige, mor. De gjør deg ikke noe. Ikke engang når de er sinte. – Kjæreste Cornelius, hvisket hun, – hvem er det som er sint? – Hun, sa han med et hikst og pekte mot gulvet. – Hun? Elens stemme skalv. – Herre Jesus, hvisket hun og foldet hendene. ]]>