Silja blir fortvilet og nekter å tro det da hun får vite at faren ikke er på sykehuset. Da hun til slutt finner ut hva som har hendt, blir hun både rystet og sint. Men det er ikke det eneste som gjør henne opprørt. Lensmannen har begynt å sokne etter Ingar i Tangensjøen, og hun frykter for at Aron likevel ikke har fortalt henne sannheten. Samtidig kommer det et taterfølge til bygda – og Siljas tanker går straks til Anita. Silja trodde hjertet skulle stanse. Mannen var ingen andre enn Karl Oskar. Hun sto som fjetret og klarte ikke å ta blikket fra paret. Og nå visste hun hvem hun var. Anita. Taterjenta. Store-Jontes datter. Håret hennes skinte kastanjebrunt i solen, og det glitret i gullsmykker fra de solbrune, nakne armene.]]>