Linnea nages av dårlig samvittighet over å ha forlatt faren og brødrene, og hun er flere ganger på nippet til å snu og ro hjemover igjen. Hun veksler mellom tvil og hellig overbevisning, men drømmen om en bedre fremtid seirer til slutt. - Kunne du tenke deg å ta deg en huspost? Mannen så spørrende på henne. - Ja ... Ja, selvfølgelig, svarte Linnea overrasket. I neste øyeblikk ble hun betenkt. Antydet den fremmede mannen at hun kunne begynne å arbeide som hushjelp for ham? Det ville hun ikke. Ikke for en enslig mann. Det tok seg ikke ut, dessuten visste hun ikke hva slags mann han var. Han hadde riktignok pene klær og virket både dannet og hyggelig, men ... Nei, tenkte hun, det torde hun ikke.