"Det var en gang to karer som var så gode venner at de svor hverandre til at de skulle ikke skilles, hverken i liv eller død. Den ene ble ikke gammel før han døde, og en stund etter fridde den andre til en gårdmannsjente, fikk henne til kjæreste og skulle gifte seg. Da de ba til bryllups, gikk brudgommen selv til kirkegården, der vennen lå, banket på graven og ropte på ham. Nei, han kom ikke. Han banket igjen, og han ropte igjen; men det kom ingen. Tredje gangen banket han hardere, og ropte høyere at han skulle komme, så han kunne få tale ved ham. Langt om lenge hørte han det ruslet, og endelig kom dødningen opp av graven."