Etter den tragiske ulykken frykter Elise at det er splid i familien og at ingenting vil bli som før. Hugo rammes av en voldsom skyldfølelse, og det hjelper ikke at Kristian og Sylvia ikke vil ha noe med ham å gjøre. Elise forstår begge parter, men velger å støtte sønnen sin. Julaften blir trist for dem alle. Sent på kvelden, etter at alle gjestene er gått hjem, kler Hugo på seg og går ut i det tette snedrevet. Hugo kjente at tårene presset på, og for en gangs skyld lot han dem renne. Det var ingen som så ham, og om det skjedde, var det ingen som visste hvem han var. Da plutselig lød en lys barnestemme like bak ham. «Har’u mista noen, du òg?» Hugo snudde seg brått. En liten gutt på fire–fem år, i en altfor stor skyggelue og med kinnene våte av tårer, sto og så opp på ham med tydelig medfølelse i blikket.]]>