"Det var en gang en husmann som hadde tre sønner. Han hadde ikke noen arv ågi dem og ikke noe å sette dem til, og ikke visste han hva han skulle gjøre av dem heller; men så sa han at de kunne få lov å ta seg til det de ville og hadde best lyst til, og reise dit de selv ville; han skulle gjerne følge dem på veien, sa han, og det gjorde han også. Han fulgte dem, til de kom til et sted der det var tre veier; der tok de hver sin vei, og faren bød da farvel med dem og reiste hjem igjen. Hvor det ble av de to eldste, har jeg aldri spurt, men den yngste han gikk både langt og lenge. Så var det en natt han gikk over en stor skog, at det kom slikt et slemt vær på ham; det blåste og føk, så han nesten ikke kunne holde øynene åpne, og før han visste ordet av det, var han kommet rent på villstrå og kunne hverken finne vei eller sti; men hvordan han gikk, så fikk han da til sist se det lyste langt borti skogen. Dit syntes han han fikk prøve på å rekke fram, og langt om lenge så kom han dit også. Det var en stor bygning, og det brant så friskt på varmen der inne, at han kunne skjønne de ikke hadde lagt seg ennå. Så gikk han inn, og derinne gikk en gammel kjerring og stelte."]]>