"Det var en gang en gammel enke som bodde i en avgrend av bygda langt oppunder en ås, med de tre døtrene sine. Hun var så fattig at hun eide ikke annet enn en høne, og den hadde hun så kjær som øyestenen sin; den kaklet hun for, og den stelte hun med, både tidlig og sent. Men en dag, rett som det var, så ble høna borte. Konen gikk da ut, rundt om stua, og lette og lokket; men høna var og ble borte. "Du får nok ut og prøve å se etter høna vår du," sa konen til den eldste datteren; "ha den igjen må vi, om vi så skal ta den ut av berget." Ja, datteren skulle da ut og se etter den; hun gikk både hit og dit og lette og lokket, og ingen høne fant hun. Men aller best det var, så hørte hun det sa borte i en bergvegg: "Høna tripper i berget! Høna tripper i berget!"]]>