"I min barndom var det blitt en sedvane for meg og noen kamerater å dra ut til Ekeberg om søndagseftermiddagene. Hele den lange uken gledet vi oss til denne eftermiddagen vi skulle tilbringe i det fri, til de duftende heggekvister vi skulle bryte, de siljefløytene vi skulle vri, de funklende bergkrystaller vi skulle finne, og de søte jordbærene vi skulle sanke. Da vi ble eldre, lot vi vel siljen og heggen stå i fred; men av og til dro vi ut, og på Ekeberggårdens marker kunne jakten gå muntert efter apollosommerfuglen med sine skjønne vinger, eller vi tumlet oss lystig med insekthåven i den øde egn omkring den falleferdige varden for å fange den ridderlige machaon, som ved sin lette flukt mere enn en gang satte vår tålmodighet sterkt på prøve. Det som især gjorde disse egnene så tiltrekkende for meg, var imidlertid hverken den duftende hegg eller den melankolske siljefløyte, hverken den purpurflekkede apollo eller den svovelgule machaon, men den romantiske hemmelighetsfullhet som gjennom de første barndomserindringer demret mot meg fra disse steder, ønsket om åoppleve noe eventyrlig, tanken om all den herlighet som gjemte seg inne i berget, og om de mystiske vesener som efter sagnet fantes i bergets dyp."]]>