Gudbrandsdalen og Christiania, april 1858 Elen og Sigmund har endelig tatt avgjørelsen, de flykter fra Doktorgården med Øydis og de to barna. Men noen er rett i hælene på dem, og Elen frykter at det er Anker. Etter noen lange dager i skjul i Christiania, er de endelig klar for avreise. Nede på kaia sitter redselen fortsatt i Elen. Vil Anker dukke opp like før de kaster loss? Elens hjerte dunket så hun knapt fikk puste. I et kort øyeblikk hadde hun ment at hun så ham. Det var håret, det mørke, tilbaketrukne skinnende håret som gjorde det. – Ta deg sammen, hvisket hun og vendte seg i stedet mot skuta, men heller ikke synet av «Wilhelm Tell» gjorde henne rolig, for skuta var ikke stor, men dét var havet de skulle over.]]>