De store, svarte skyggene Ulva så mot den rødflammende himmelranden var seil. Fire skip som nærmet seg raskt. Redselen var så lammende at det kjentes som om hun falt. - Torgeeeeir! Hun hørte seg selv skrike. Og så var han der. - Det blir kamp, sa han stille. Det var et lite smil i munnviken hans, men øynene var svarte av uro. - Gi meg et våpen! sa hun. - Nei, da nøler de ikke med å drepe deg. Men om du sitter i ro sammen med de andre trellkvinnene, skal du se at de sparer deg. - Torgeir, gi meg spydet mitt! - Ulva! sa han og tok henne hardt i overarmene. -Dette bestemmer jeg! Du får føye deg denne gangen.