Før frøken Krag visste ordet av det var hun på vei opp trappene. Glemt var veddemålsavtalen om at hun ikke fikk lukke seg inn uten at Jostein gikk god for det, for nå stormet hun rett inn døren uten å banke på og fant til sin store forferdelse en gråtende Juliane sittende på sengen med et blottet bryst, mens Jostein vandret rundt på gulvet med den lille illskrikende gutten og med pekefingerknoken sin i munnen hans i et forsøk på å roe ham. Et øyeblikk mistet frøken Krag både munn og mæle, der hun så fra den ene til den andre, men hun fikk fort summet seg. - Frøken Ravn, kle øyeblikkelig ordentlig på Dem! utbrøt hun forarget. - Jeg har da aldri sett maken ... Og det tillater De unge mann å være vitne til, fortsatte hun henvendt til Jostein og bad omgående om en forklaring.