Mathilde knappet opp trøyen og stakk hånden ned i forklelommen hvor hun til Theas forundring fisket frem en masse små, hvite papirlapper med brune, svidde kanter. – Det er sånn, fortsatte hun, – at vi faktisk aldri fyrer i ovnen på soverommet, vi synes vi sover best når det er kjølig, dessuten er vi jo mange til å holde varmen oppe, men da jeg lå der og frøs som verst under dynen, så fikk jeg det for meg at jeg ville fyre litt i ovnen. Og vet du hva jeg fant da jeg åpnet opp ovnsdøra? – Du fant dette…? Thea skottet ned i fanget hennes. – Ja, et brev som er forsøkt brent, men hvor gjerningsmannen tydeligvis har hatt hastverk, og ikke har tatt seg tid til å se at det tok ordentlig fyr! – Men … hva dreier det seg om? – Det er det jeg har så ille lyst å spørre deg om … Mathilde så bedende på henne. – Du skjønner, før jul fikk herr Andersen et brev fra fetteren sin … Husker du Hans-Kristian? Han som er prest og som jeg har fortalt deg om før?]]>