Mathilde knappet opp trøyen og stakk hånden ned i forklelommen hvor hun til Theas forundring fisket frem en masse små, hvite papirlapper med brune, svidde kanter. - Det er sånn, fortsatte hun, - at vi faktisk aldri fyrer i ovnen på soverommet, vi synes vi sover best når det er kjølig, dessuten er vi jo mange til å holde varmen oppe, men da jeg lå der og frøs som verst under dynen, så fikk jeg det for meg at jeg ville fyre litt i ovnen. Og vet du hva jeg fant da jeg åpnet opp ovnsdøra? - Du fant dette...? Thea skottet ned i fanget hennes. - Ja, et brev som er forsøkt brent, men hvor gjerningsmannen tydeligvis har hatt hastverk, og ikke har tatt seg tid til å se at det tok ordentlig fyr! - Men ... hva dreier det seg om? - Det er det jeg har så ille lyst å spørre deg om ... Mathilde så bedende på henne. - Du skjønner, før jul fikk herr Andersen et brev fra fetteren sin ... Husker du Hans-Kristian? Han som er prest og som jeg har fortalt deg om før?