Karen stusset. Ansiktet til Bea, det lille hun så av det ettersom jenta hadde haka klemt inntil brystet, var stivt av sorg, og noe annet ... frykt? Noe måtte ha skjedd. Karen gikk fra sinne til redsel. Ett eller annet var veldig galt. - Karen, begynte Bea spakt, - jeg er så lei for det. Stemmen hennes brast, det var som beina ikke ville bære henne lenger. Ikke nå som hun var hjemme og noen andre kunne ta dette for henne. - Jeg er så lei for det, gjentok hun og sank enda dypere sammen. Karen rakk så vidt å fange henne opp før jentungen falt over ende. - Men kjære deg, utbrøt Karen skremt. - Hva er det, Bea? Hva har skjedd med deg? - Det var ikke hennes skyld heller, snufset Bea støtvis. - Hun skulle ikke ligge der. Jeg vet ikke engang om det er en jente!