Tema for boken er den juridiske lære om at offentlig servicevirksomhet er undergitt et særlig moderat erstatningsansvar, i form av en særegen mild culpanorm med egen separat identitet; systematisk og logisk adskilt fra den alminnelige culparegel. På grunnlag av høyesterettspraksis og lovforarbeider, og med røtter i den gamle doktrine om statens ansvarsfrihet, ble læren utviklet i juridisk teori på 1980-tallet, og har vunnet tilslutning i en serie høyesterettsdommer fra 1990- og 2000-årene. Læren fremstår i dag som en etablert rettssannhet, hevdet av en kompakt juridisk teori. Gjennom kritisk analyse av rettskildebruk og argumentasjonsteknikk i juridisk teori og høyesterettspraksis, tar fremstillingen sikte på å påvise at læren om det milde culpaansvar hviler på sviktende grunnlag både rettskildemessig og intellektuelt, og at læren hverken ut fra sitt eget grunnlag eller nyere høyesterettspraksis lar seg hevde som gjeldende rett. Tvert imot kan det identifiseres en alternativ linje i rettskildematerialet, som gir en positivert plattform for en ny og «omvendt» ansvarslære, med argumentasjonskraft i favør av et strengere og mer objektivert ansvar for offentlig servicevirksomhet enn det som følger av de alminnelige regler om arbeidsgiveransvar. Bent Liisberg er førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen.