Reguleringslovgivningen varetar viktige kollektive interesser, f.eks. behovet for å beskytte miljøet, markedene og mattryggheten. For å sikre at slike regler etterleves, er det nødvendig med offentlig innsats for å håndheve dem. Hos oss følger håndhevingen et tosporet system: tilsynsforvaltningen står for håndhevingen i tilsynssporet, mens politiet og påtalemyndigheten står for håndhevingen i straffesporet. I tilsynssporet er effektivitetshensyn gitt forrang. I straffesporet er hensynet til den enkelte tillagt større vekt. Bruk av tvangsmidler krever mistanke og domstolsbehandling. Et samarbeid på tvers av sporene kan underminere dette vernet. Betyr det at kontrolladgangen må tåle begrensninger der det foreligger mistanke om straffbare forhold? Og hva med fremveksten av forvaltningssanksjonene? Skaper "forvaltningsstrafferetten" behov for en "forvaltningsstraffeprosess"?]]>